Vær så snille, tenk i de store linjene og innse at dagens innvandringspolitikk:
*er dypt urettferdig overfor verdens svakeste - de klarer aldri å ta seg til Norge.
*representerer en moralsk uforsvarlig bruk av Norges ressurser.
Det ville vært salig befriende om vi tok innover oss hvilken hån det er mot verdens millioner av mennesker som lever under uverdige forhold, at vi bruker veldig store ressurser på å hjelpe noen forsvinnende få*) til liv i overflod. Integrering er bra og viktig for de som allerede har kommet, men det er også så kostbart at vi seriøst må vurdere en omlegging av hele innvandringspolitikken.
Lytt til Steinar Lem:
"Jeg har i hele mitt liv arbeidet for at nordmenn skulle redusere sitt forbruk til fordel for global fattigdomsbekjempelse og miljø. Det har ikke norsk venstreside eller norske antirasister, som derimot er intenst opptatt av at knapt en eneste asylsøker skal sendes tilbake til hjemlandet. De krever ikke at titalls av milliarder må brukes til vaksineprosjekter, rent drikkevann, anstendige flyktningleire."
En helt ny kurs og bedre fordeling av de ressursene vi bruker på internasjonal solidaritet ville hjulpet mange flere enn vi hjelper i dag.
Det er ikke "nyrasisme" å stramme inn i innvandringspolitikken slik Utrop mener. Slutt å misbruke et viktig begrep som rasisme, det gjør meg kvalm!
Med adresse til SV og Akthar Chaudry: En solid innstramming i innvandringspolitikken kan rett og slett være fantastisk god solidaritetspolitikk - dersom ressursene brukes på mer effektivt vis. Kanskje vi kan hjelpe fem mørkhudete istedenfor én? Istedenfor "nyrasisme" vil jeg kalle dette sunn fornuft.
*)Forsvinnende få i verdensmålestokk og i forhold til hvor mange som trenger hjelp, men mange nok til å representere en dramatisk endring av befolkningssammensetningen i Norge på relativt kort tid.
onsdag 30. september 2009
mandag 28. september 2009
Bare en tanke...
Alle har fått med seg at det trengs et kjempeløft for å minimere de negative konsekvensene av klimaendringene. Alle har også fått med seg at det er mennesker i fattige land som er mest utsatt for disse virkningene. Og at det er vi i de rike landene som må ta de tyngste løftene i klimakampen.
I dag er det vanlige å argumentere at Norge som et rikt land har en moralsk plikt til å hjelpe mennesker i andre land som er i en fortvilet situasjon, og at vi derfor må ta imot flyktninger og asylsøkere pluss evt. familiegjenforening for disse. Som Lars Sponheim sa i valgkampen "Det er 200 millioner flyktninger i verden, det skulle bare mangle om ikke Norge skulle kunne ta imot noen få tusen asylsøkere i året". Sponheim har helt rett i at det er veldig mange som kunne ha hatt behov for vår hjelp. Han har også helt rett i at vi bare hjelper en veldig liten, nesten ubetydelig, andel av disse gjennom innvandring til Norge. Vi har ikke sjans i havet til å hjelpe alle. Derfor må vi hjelpe flest mulig av disse 200 millionene.
Og da bør vi vurdere alle alternative måter å hjelpe på. Kan det hende at den beste måten å hjelpe flyktninger på er å redusere verdens framtidige konfliktnivå? Færre konflikter -> færre flyktninger. Klimaendringene vil føre til konflikter. Klimavennlig tenking er flyktningehjelp. Ikke for dagens flyktninger, men for framtidige flyktninger. Og dem er det potensielt mange av.
Selv om vi, som Sponheim påpeker, bare hjelper noen ganske få, så koster dette en hel del. UDI har et budsjett på rundt ni milliarder kroner i år. Det koster ikke så mye å gi en polsk snekker arbeidstillatelse eller en student et ID-nummer. Mesteparten av utgiftene er forbundet med asylsøkere og andre fremmedkulturelle og opplegget rund disse. 2,4 milliarder er f. eks. satt av til ren drift av asylmottakene.
Det viser seg også at 33% av de ikke-vestlige innvandrerne er økonomisk selvhjulpne, mot omtrent halvparten av resten av befolkningen. Det betyr at det er 200 000 av de fremmedkulturelle innvandrerne er like selvhjulpne som nordmenn. 100 000 er det ikke. Hvis vi antar en gjennomsnittstøtte på 150 000 kroner for hver av disse 100 000 kommer vi opp i 15 milliarder kroner. Kanskje det er mindre, kanskje det er mer, men det er i den størrelsesordenen. (Dette betyr selvfølgelig ikke at de fremmedkulturelle innvandrerne er dårligere mennesker enn oss, det er ikke lett å komme til et fremmed land, men dette representerer uansett en stor utgift.)
I tillegg kommer utvanningen av oljefondet. Dette er i dag på ca. 500 000 kroner per nordmann. Dette betyr en utvanning på 7,5 milliarder på de ca. 15000 (netto) fremmedkulturelle innvandrerne som kom i fjor. *)
Sluttsummen i dette veldig forenklede og primitive overslaget viser at den fremmedkulturelle komponenten av innvandringen til Norge, den delen som er vårt bidrag til internasjonal solidaritet, ihvertfall koster i størrelsesorden 20 til 30 milliarder kroner per år. Det blir mellom 1,3 og to millioner kroner per innvandrer. Anslaget er forsiktig, vi har for eksempel ikke tatt med utgifter til utbygging av infrastruktur som følge av befolkningsøkningen innvadringen representerer.
Jeg mener vi har et moralsk ansvar for å bruke disse pengene på en adskillig mer effektiv måte.
Vi skal hjelpe, og vi må sørge for å få så mye hjelp som mulig fra hver krone. At innvandring skal være lønnsomt er en overforenkling og en grov generalisering.
Vi bør tenke annerledes. Bygge skoler i u-land for å gi flest mulig et grunnlag for et bedre liv. Gi kvinner en mulighet for å utdanne seg og få færre barn, og i høyere alder, enn nå slik at befolkningsveksten kan dempes. Sørget for å gi mennesker i andre deler av verden en mulighet til å utvikle bærekraftige samfunn basert på kunnskap og miljøvennlig teknologi. 20-30 milliarder i året er mye penger. Man kan få mye god utdanning for det, og å dempe befolkningsveksten er essensielt for å løse klimakrisen.
Eller hvorfor ikke bygge diker i Bangladesh? Noen milliarder i året blir mange kilometer. I løpet av noen tiår kunne kanskje livsgrunnlaget for millioner av mennesker ha blitt reddet.
Utbygging av miljøvennlig energiteknologi og vannrenseteknologi i fattige land er heller ingen dårlig idé.
Alle disse tiltakene ville ha vært betydelige bidrag i klimakampen og dermed effektiv indirekte flyktningehjelp. Vi kunne ha hjulpet adskillig flere med pengene våre enn de få tusen som vi hjelper i dag. Som et lite eksempel: Organisasjonen Oxfam ber om 0,1 milliarder til nødhjelp i forbindelse med tørken i Øst-afrika. 0,1 milliarder for å redde millioner av mennesker. Det setter ting i perspektiv.
Eller et annet aktuelt eksempel: FN ber om ca 0,1 milliarder for å takle den prekære humanitære situsajonen i Jemen. Så langt har ingen penger kommet inn...
*)Og ja, polske snekkere og svenske servitører representerer også en utvanning av oljefondet*. Vi kommer opp i over 20 milliarder i utvanning hvis også vestlige innvandrere tas med. Mangel på arbeidskraft skyldes vårt urimelig store forbruk. Både materielt og av offentlige tjenester. Dette forbruket bør vi redusere. Et samfunn som er avhengig av befolkningsøkning er ikke bærekraftig.
Linker:
Klimakrisen på dagsorden
I dag er det vanlige å argumentere at Norge som et rikt land har en moralsk plikt til å hjelpe mennesker i andre land som er i en fortvilet situasjon, og at vi derfor må ta imot flyktninger og asylsøkere pluss evt. familiegjenforening for disse. Som Lars Sponheim sa i valgkampen "Det er 200 millioner flyktninger i verden, det skulle bare mangle om ikke Norge skulle kunne ta imot noen få tusen asylsøkere i året". Sponheim har helt rett i at det er veldig mange som kunne ha hatt behov for vår hjelp. Han har også helt rett i at vi bare hjelper en veldig liten, nesten ubetydelig, andel av disse gjennom innvandring til Norge. Vi har ikke sjans i havet til å hjelpe alle. Derfor må vi hjelpe flest mulig av disse 200 millionene.
Og da bør vi vurdere alle alternative måter å hjelpe på. Kan det hende at den beste måten å hjelpe flyktninger på er å redusere verdens framtidige konfliktnivå? Færre konflikter -> færre flyktninger. Klimaendringene vil føre til konflikter. Klimavennlig tenking er flyktningehjelp. Ikke for dagens flyktninger, men for framtidige flyktninger. Og dem er det potensielt mange av.
Selv om vi, som Sponheim påpeker, bare hjelper noen ganske få, så koster dette en hel del. UDI har et budsjett på rundt ni milliarder kroner i år. Det koster ikke så mye å gi en polsk snekker arbeidstillatelse eller en student et ID-nummer. Mesteparten av utgiftene er forbundet med asylsøkere og andre fremmedkulturelle og opplegget rund disse. 2,4 milliarder er f. eks. satt av til ren drift av asylmottakene.
Det viser seg også at 33% av de ikke-vestlige innvandrerne er økonomisk selvhjulpne, mot omtrent halvparten av resten av befolkningen. Det betyr at det er 200 000 av de fremmedkulturelle innvandrerne er like selvhjulpne som nordmenn. 100 000 er det ikke. Hvis vi antar en gjennomsnittstøtte på 150 000 kroner for hver av disse 100 000 kommer vi opp i 15 milliarder kroner. Kanskje det er mindre, kanskje det er mer, men det er i den størrelsesordenen. (Dette betyr selvfølgelig ikke at de fremmedkulturelle innvandrerne er dårligere mennesker enn oss, det er ikke lett å komme til et fremmed land, men dette representerer uansett en stor utgift.)
I tillegg kommer utvanningen av oljefondet. Dette er i dag på ca. 500 000 kroner per nordmann. Dette betyr en utvanning på 7,5 milliarder på de ca. 15000 (netto) fremmedkulturelle innvandrerne som kom i fjor. *)
Sluttsummen i dette veldig forenklede og primitive overslaget viser at den fremmedkulturelle komponenten av innvandringen til Norge, den delen som er vårt bidrag til internasjonal solidaritet, ihvertfall koster i størrelsesorden 20 til 30 milliarder kroner per år. Det blir mellom 1,3 og to millioner kroner per innvandrer. Anslaget er forsiktig, vi har for eksempel ikke tatt med utgifter til utbygging av infrastruktur som følge av befolkningsøkningen innvadringen representerer.
Jeg mener vi har et moralsk ansvar for å bruke disse pengene på en adskillig mer effektiv måte.
Vi skal hjelpe, og vi må sørge for å få så mye hjelp som mulig fra hver krone. At innvandring skal være lønnsomt er en overforenkling og en grov generalisering.
Vi bør tenke annerledes. Bygge skoler i u-land for å gi flest mulig et grunnlag for et bedre liv. Gi kvinner en mulighet for å utdanne seg og få færre barn, og i høyere alder, enn nå slik at befolkningsveksten kan dempes. Sørget for å gi mennesker i andre deler av verden en mulighet til å utvikle bærekraftige samfunn basert på kunnskap og miljøvennlig teknologi. 20-30 milliarder i året er mye penger. Man kan få mye god utdanning for det, og å dempe befolkningsveksten er essensielt for å løse klimakrisen.
Eller hvorfor ikke bygge diker i Bangladesh? Noen milliarder i året blir mange kilometer. I løpet av noen tiår kunne kanskje livsgrunnlaget for millioner av mennesker ha blitt reddet.
Utbygging av miljøvennlig energiteknologi og vannrenseteknologi i fattige land er heller ingen dårlig idé.
Alle disse tiltakene ville ha vært betydelige bidrag i klimakampen og dermed effektiv indirekte flyktningehjelp. Vi kunne ha hjulpet adskillig flere med pengene våre enn de få tusen som vi hjelper i dag. Som et lite eksempel: Organisasjonen Oxfam ber om 0,1 milliarder til nødhjelp i forbindelse med tørken i Øst-afrika. 0,1 milliarder for å redde millioner av mennesker. Det setter ting i perspektiv.
Eller et annet aktuelt eksempel: FN ber om ca 0,1 milliarder for å takle den prekære humanitære situsajonen i Jemen. Så langt har ingen penger kommet inn...
*)Og ja, polske snekkere og svenske servitører representerer også en utvanning av oljefondet*. Vi kommer opp i over 20 milliarder i utvanning hvis også vestlige innvandrere tas med. Mangel på arbeidskraft skyldes vårt urimelig store forbruk. Både materielt og av offentlige tjenester. Dette forbruket bør vi redusere. Et samfunn som er avhengig av befolkningsøkning er ikke bærekraftig.
Linker:
Klimakrisen på dagsorden
mandag 14. september 2009
Et stort demokratisk vakuum
I dag er det kun FrP som virkelig står for en restriktiv innvandringspolitikk. Det er synd, for Frps motivasjon er å spare penger som kan deles ut som skattelette - ikke å hjelpe så mange mennesker som mulig med den potten som settes av til internasjonal solidaritet. Og det er synd fordi innvandringspolitikk er et tema mange velgere er opptatt av.
Med et rødgrønt parti eller et sentrumsparti med en restriktiv linje i innvandringspolitikken ville man ha fjernet det demokratiske vakumet som mange velgere opplever i dag. De som vil ha en kraftig innstramming i innvandringspolitikken, men som ikke vil stemme på et høyrepopulistisk parti med en uansvarlig økonomisk politikk har ingen opplagte partier å stemme på.
Dette kan føre til både en unødvendig høyredreining av politikken eller en mer liberal innvandringspraksis enn det nordmenn egentlig ønsker. Og skal integreringen lykkes må Ola og Kari være med på leken og føle seg komfortable med det antallet innvandrere som får innvilget opphold i Norge.
Får vi muligheten til å stemme på et slikt parti om fire år?
Edit: Aslak Nore vurderer å engasjere seg i politikken. En innvandringsskeptisk sosialdemokrat. Interessant!
Med et rødgrønt parti eller et sentrumsparti med en restriktiv linje i innvandringspolitikken ville man ha fjernet det demokratiske vakumet som mange velgere opplever i dag. De som vil ha en kraftig innstramming i innvandringspolitikken, men som ikke vil stemme på et høyrepopulistisk parti med en uansvarlig økonomisk politikk har ingen opplagte partier å stemme på.
Dette kan føre til både en unødvendig høyredreining av politikken eller en mer liberal innvandringspraksis enn det nordmenn egentlig ønsker. Og skal integreringen lykkes må Ola og Kari være med på leken og føle seg komfortable med det antallet innvandrere som får innvilget opphold i Norge.
Får vi muligheten til å stemme på et slikt parti om fire år?
Edit: Aslak Nore vurderer å engasjere seg i politikken. En innvandringsskeptisk sosialdemokrat. Interessant!
mandag 7. september 2009
40 milliarder, hvor mye er det?
Når pengesummer kommer opp i milliarder begynner det å bli vanskelig å ta innover seg størrelsen på tallene. Hvor mye er for eksempel 40 milliarder?
40 milliarder er:
* 800 ganger mer enn summen Norge vil bevilge som nødhjelp for å hjelpe millioner av sultrammede i øst Afrika.
* Det det koster å utdanne tjue tusen leger.
* Det det koster å gi 133 millioner barn i land som Nepal ett år med skolegang.
* Nok til å medisinere 109 millioner HIV-smittede barn i et år.
* Prisen for å løfte 9 millioner mennesker over FNs fattigdomsgrense.
Man kan hjelpe mange mennesker for 40 milliarder.
Men 40 milliarder er også omtrent det danskene regnet ut at manglende arbeidsdeltagelse blant fremmedkulturelle innvandrere kostet det danske samfunnet i 2006.
Det finnes en rekke gode og sympatiske grunner til at arbeidsdeltagelsen er så lav. Språkbarrierer, motvilje blant dansker mot å ansette fremmedkulturelle, lite eller ingen utdanning osv. De fremmedkulturelle er ikke på noen måte dårligere mennesker enn oss. Men uansett hvor gode grunnene som forklarer den lave arbeidsdeltagelsen er, så koster det i følge de danske beregningene rundt 40 milliarder i året. Over tid vil sikkert den enkelte innvandrer finne seg bedre til rette og bli mer deltagende i arbeidslivet og samfunnslivet forøvrig. Men når tilstrømmingen av innvandrere forsetter vil også disse utgiftene fortsette å være der.
De 40 milliardene representerer en gedigen sum penger. Hvorfor prioriterer vi på denne måten? Hvorfor revurderer vi ikke vårt syn på innvandring og internasjonal solidaritet?
Er det å hjelpe noen tusen innvandrere i året bedre enn tiltakene over?
Hvis ikke, hvorfor prioriterier vi som vi gjør?
Hva om vi legger sammen tilsvarende utgifter for alle i-land? Hva kunne vi ikke ha fått til...
Og sist, men ikke minst, hvorfor stiller aldri politikerne disse spørsmålene?
Mens verden putrer av gårde mener 75% av VG-netts lesere at FrP har den beste asylpolitikken. Folk ønsker en drastisk omlegging av innvandringspolitikken.
(Glem ikke: vi kan bare bruke disse 40 milliardene én gang. Vi kan ikke bruke dem både til bistand og innvandring.)
40 milliarder er:
* 800 ganger mer enn summen Norge vil bevilge som nødhjelp for å hjelpe millioner av sultrammede i øst Afrika.
* Det det koster å utdanne tjue tusen leger.
* Det det koster å gi 133 millioner barn i land som Nepal ett år med skolegang.
* Nok til å medisinere 109 millioner HIV-smittede barn i et år.
* Prisen for å løfte 9 millioner mennesker over FNs fattigdomsgrense.
Man kan hjelpe mange mennesker for 40 milliarder.
Men 40 milliarder er også omtrent det danskene regnet ut at manglende arbeidsdeltagelse blant fremmedkulturelle innvandrere kostet det danske samfunnet i 2006.
Det finnes en rekke gode og sympatiske grunner til at arbeidsdeltagelsen er så lav. Språkbarrierer, motvilje blant dansker mot å ansette fremmedkulturelle, lite eller ingen utdanning osv. De fremmedkulturelle er ikke på noen måte dårligere mennesker enn oss. Men uansett hvor gode grunnene som forklarer den lave arbeidsdeltagelsen er, så koster det i følge de danske beregningene rundt 40 milliarder i året. Over tid vil sikkert den enkelte innvandrer finne seg bedre til rette og bli mer deltagende i arbeidslivet og samfunnslivet forøvrig. Men når tilstrømmingen av innvandrere forsetter vil også disse utgiftene fortsette å være der.
De 40 milliardene representerer en gedigen sum penger. Hvorfor prioriterer vi på denne måten? Hvorfor revurderer vi ikke vårt syn på innvandring og internasjonal solidaritet?
Er det å hjelpe noen tusen innvandrere i året bedre enn tiltakene over?
Hvis ikke, hvorfor prioriterier vi som vi gjør?
Hva om vi legger sammen tilsvarende utgifter for alle i-land? Hva kunne vi ikke ha fått til...
Og sist, men ikke minst, hvorfor stiller aldri politikerne disse spørsmålene?
Mens verden putrer av gårde mener 75% av VG-netts lesere at FrP har den beste asylpolitikken. Folk ønsker en drastisk omlegging av innvandringspolitikken.
(Glem ikke: vi kan bare bruke disse 40 milliardene én gang. Vi kan ikke bruke dem både til bistand og innvandring.)
Lovende takter fra Ap, men dette kommer da i seneste laget...
Jan Bøhler og Rune Gerhardsen kommer i dag med et utspill som mange har ventet lenge på. De vil internere og siden utvise kriminelle og "selvvalgt ID-løse" asylsøkere. De har endelig oppdaget det mange har oppdaget før dem: Altfor mange asylsøkere har uærlige hensikter.
De kriminelle asylsøkerne misbruker samfunnets ressurser og velvilje for egen vinning. De mest åpenbare taperne er de som er reelt forfulgt og søker asyl av legitime grunner. De ikke fullt så åpenlyse taperne er folk som har det vanskelig i asylsøkernes hjemland. Ved å dille og dulle med "selvvalgt ID-løse" og kriminelle sløser vi vekk ressurser som kunne ha blitt brukt på skoler, medisiner, vannrenseanlegg osv. i krigsherjede og fattige land. Drift av asylmottakene kostet i fjor over en million kroner per asylsøker som ble innvilget asyl. De kriminelle og "selvvalgte ID-løse" er medvirkende til at dette tallet blir så høyt.
SV forstår ikke disse sammenhengene og Audun Lysbakken vil fortsette dagens snillismepolitikk. Hvorfor vil dere støtte uærlige personer som røver til seg midler som kunne ha gått til de svakeste? Jeg trodde vi skulle dele godene, ikke tilrøve oss dem.
Det er ikke tilfeldig at innvandrervelgerne forlater SV og beveger seg mot høyre i det politiske landskapet.
La oss få et rødgrønt parti med en restriktiv innvandringspolitikk så vi slipper å melde oss inn i FrP :). La oss få et parti for redusert innvandring, bevaring av norske verdier og norsk kultur, men også for, og dette er viktig og i rak motsetning til FrPs politikk, stor internasjonal solidaritet.
Edit: Byttet ut "ID-løse" med "selvvalgt ID-løse", da det er de som bevisst saboterer med å kvitte seg med ID-papirene sine som ødelegger. Disse er i følge Bøhler i stort flertall blant de ID-løse.
De kriminelle asylsøkerne misbruker samfunnets ressurser og velvilje for egen vinning. De mest åpenbare taperne er de som er reelt forfulgt og søker asyl av legitime grunner. De ikke fullt så åpenlyse taperne er folk som har det vanskelig i asylsøkernes hjemland. Ved å dille og dulle med "selvvalgt ID-løse" og kriminelle sløser vi vekk ressurser som kunne ha blitt brukt på skoler, medisiner, vannrenseanlegg osv. i krigsherjede og fattige land. Drift av asylmottakene kostet i fjor over en million kroner per asylsøker som ble innvilget asyl. De kriminelle og "selvvalgte ID-løse" er medvirkende til at dette tallet blir så høyt.
SV forstår ikke disse sammenhengene og Audun Lysbakken vil fortsette dagens snillismepolitikk. Hvorfor vil dere støtte uærlige personer som røver til seg midler som kunne ha gått til de svakeste? Jeg trodde vi skulle dele godene, ikke tilrøve oss dem.
Det er ikke tilfeldig at innvandrervelgerne forlater SV og beveger seg mot høyre i det politiske landskapet.
La oss få et rødgrønt parti med en restriktiv innvandringspolitikk så vi slipper å melde oss inn i FrP :). La oss få et parti for redusert innvandring, bevaring av norske verdier og norsk kultur, men også for, og dette er viktig og i rak motsetning til FrPs politikk, stor internasjonal solidaritet.
Edit: Byttet ut "ID-løse" med "selvvalgt ID-løse", da det er de som bevisst saboterer med å kvitte seg med ID-papirene sine som ødelegger. Disse er i følge Bøhler i stort flertall blant de ID-løse.
mandag 31. august 2009
En slapp og urettferdig asyl- og innvandringspolitikk
Se for deg at du bor i et krigsherjet land. En natt blir den lille landsbyen du bor i jevnet med jorda. Huset ditt har brent ned og nåla som pleide å stå i den ene veggen har forsvunnet i asken.
En av familiene i nabolaget er hakket mer velstående enn de andre i landsbyen og har råd til å flykte. Ryktene sier de har dratt til et fremmed land langt borte.
Selv eier du altså ikke lenger nåla i veggen og har de neste årene mer enn nok med å holde deg selv og familien i live. Dere har blitt noen av verdens 800 millioner kronisk underernærte.
Tre-fire år etter den sjebnesvangre natta kommer nabofamilien tilbake. På ferie. Det har gått dem vel i det nye landet. Tenåringsbarna har tidsriktige moteklær, solbriller, gele i håret og iPod i ørene. Myndighetene i det fremmede landet er såre fornøyde med å ha brukt like mye ressusrer på nabofamilien som det ville ha kostet å bygge opp igjen landsbyen: De har nemlig oppfyllt flyktningkonvensjonen, og da må de jo ha gjort det eneste rette.
Noen hadde sikkert klart å bli hoppende glade på naboens vegne.
Jeg hadde blitt forbannet!
Dagens asylpolitikk er urettferdig.
Allikevel støttes dagens system, i hvertfall prinsippene, både av arbeiderpartiet og høyre som begge hevder å ville føre "en streng, men rettferdig innvandringspolitikk".
Men den er ikke rettferdig. Hvor streng er den?
I fjor var nettoinnvandringen til Norge fra fremmedkulturelle land ca. 15000 personer. Med en slik innvandring vil vi i følge SSB ha en fremmedkulturell innvandrerbefolkning på mellom 1,1 og 1,7 millioner om femti år. Dette representerer en dramatisk endring av befolkningssammensetningen på relativt kort tid.
Mange lurer med rette på hvordan i alle dager vi skal klare å integrere alle disse. Og ikke minst, hvilke konsekvenser en mislykket integrering vil føre med seg. Heldigvis er alle partiene enige om at integrering er viktig. Uheldigvis er partiene uenige om hvordan en god integrering skal gjennomføres, men enige om at de andre partienes integreringspolitikk ikke er god, og vil føre til problemer. Først og fremst for innvandrerbefolkningen, men også, dog i mindre grad, for resten av befolkningen.
Vi står i fare for ikke å klare å ta godt nok vare på de flyktningene som kommer til Norge.
Dagens innvandringspolitikk er for slapp.
Kilde:
SSB om innvandringsbefolkningen i framtida
Fra dagens nyheter:
Asylsøkere får 10000 kroner får å dra hjem Her også
Sultkatastrofe under oppseiling i Etiopia
Edit: Storberget tar et steg i riktig retning. Vi får håpe det er det første av mange.
Edit 2: Vi klarer ikke å ta godt nok vare på alle asylsøkerne som kommer.
En av familiene i nabolaget er hakket mer velstående enn de andre i landsbyen og har råd til å flykte. Ryktene sier de har dratt til et fremmed land langt borte.
Selv eier du altså ikke lenger nåla i veggen og har de neste årene mer enn nok med å holde deg selv og familien i live. Dere har blitt noen av verdens 800 millioner kronisk underernærte.
Tre-fire år etter den sjebnesvangre natta kommer nabofamilien tilbake. På ferie. Det har gått dem vel i det nye landet. Tenåringsbarna har tidsriktige moteklær, solbriller, gele i håret og iPod i ørene. Myndighetene i det fremmede landet er såre fornøyde med å ha brukt like mye ressusrer på nabofamilien som det ville ha kostet å bygge opp igjen landsbyen: De har nemlig oppfyllt flyktningkonvensjonen, og da må de jo ha gjort det eneste rette.
Noen hadde sikkert klart å bli hoppende glade på naboens vegne.
Jeg hadde blitt forbannet!
Dagens asylpolitikk er urettferdig.
Allikevel støttes dagens system, i hvertfall prinsippene, både av arbeiderpartiet og høyre som begge hevder å ville føre "en streng, men rettferdig innvandringspolitikk".
Men den er ikke rettferdig. Hvor streng er den?
I fjor var nettoinnvandringen til Norge fra fremmedkulturelle land ca. 15000 personer. Med en slik innvandring vil vi i følge SSB ha en fremmedkulturell innvandrerbefolkning på mellom 1,1 og 1,7 millioner om femti år. Dette representerer en dramatisk endring av befolkningssammensetningen på relativt kort tid.
Mange lurer med rette på hvordan i alle dager vi skal klare å integrere alle disse. Og ikke minst, hvilke konsekvenser en mislykket integrering vil føre med seg. Heldigvis er alle partiene enige om at integrering er viktig. Uheldigvis er partiene uenige om hvordan en god integrering skal gjennomføres, men enige om at de andre partienes integreringspolitikk ikke er god, og vil føre til problemer. Først og fremst for innvandrerbefolkningen, men også, dog i mindre grad, for resten av befolkningen.
Vi står i fare for ikke å klare å ta godt nok vare på de flyktningene som kommer til Norge.
Dagens innvandringspolitikk er for slapp.
Kilde:
SSB om innvandringsbefolkningen i framtida
Fra dagens nyheter:
Asylsøkere får 10000 kroner får å dra hjem Her også
Sultkatastrofe under oppseiling i Etiopia
Edit: Storberget tar et steg i riktig retning. Vi får håpe det er det første av mange.
Edit 2: Vi klarer ikke å ta godt nok vare på alle asylsøkerne som kommer.
Feil fokus i dagens flyktningdebatt
Dagens flyktningdebatt i regi av Flyktninghjelpen ble desverre, og som forventet, en konkurranse i å ha mest mulig feil fokus. En debatt om hvordan vi kan slippe inn så få eller mange asylsøkere som mulig, men ikke for få og hvertfall ikke for mange og samtidig oppfylle flyktningkonvensjonen. Det store spørsmålet: Hvordan vi kan hjelpe flest mulig fra et uverdig liv til et verdig liv - se det var det ingen som gadd å diskutere.
Et lite lyspunkt var senterpartiets representant som poengterte at vi balanserer på en knivsegg når det gjelder å behandle mindreårige asylsøkere på en akseptabel måte kontra å oppfordre til menneskesmugling.
For det er et faktum, man kan like det eller ikke, at ved å gi mindreårige opphold i Norge, så velger vi også vekk muligheten til å bruke pengene som går med, til å hjelpe flere i sitt eget hjemland. Og vi gir folk forhåpninger om at bare de ofrer nok ressurser på å komme seg til Norge, så vil alt ordne seg.
Det er et faktum at å gi en traumatisert asylsøker psykologisk hjelp krever store ressurser. Ressurser vi burde ha brukt på å utdanne personer fra krigsrammede land til krisepsykologer. Slik at vi kunne ha hjulpet flere traumatiserte krigsofre uten å øke ressursbruken.*)
Tilsvarende argumenter kan brukes på omtrent alle mulige lignende tilfeller. Bare prøv! Og om du finner noen unntak, del dem gjerne i kommentarfeltet.
De store helhetlige synspunkter mangler dessverre altfor ofte i flyktningdebatten. Og det er synd, for det går til syvende og sist utover flyktingene som ikke får hjelp. Dersom det hadde vært krig eller nød i Norge. Hva ville du ha valgt: a) De som har ressurser til å reise rundt halve jorda får hjelp til å leve et liv i overflod, eller b) flest mulig hjelpes til verdige levekår.
Selv er jeg ikke i tvil, alternativ b) er i mine øyne det suverent beste.
Men kan vi ikke gjøre begge deler! Både bistand og et omfattende system for mottak av asylsøkere?
Jo det kan vi!
Og det gjør vi idag. Og det hele blir mindre effektivt enn det kunne ha vært.
For vi kan bare bruke de pengene vi setter av til internasjonal solidaritet én gang.
Og ved å bruke en stor del av denne potten på et så lite effektivt tiltak som dagens asylsystem er, så reduserer vi også antall mennesker vi kunne, og burde, ha hjulpet.
Istedenfor å fokusere på alt mulig annet må vi koke det hele ned til det enkle spørsmålet som ble stilt over: Hvordan skal vi hjelpe flest mulig. For det gjør vi ikke med dagens system.
*)(Uten at det vil være noe galt i å øke ressursbruken, det bør vi absolutt vurdere.)
Linker:
http://www.dagbladet.no/2009/08/31/nyheter/valg_2009/valg09/politikk/innenriks/7882704/">Flyktningdebatten
Et lite lyspunkt var senterpartiets representant som poengterte at vi balanserer på en knivsegg når det gjelder å behandle mindreårige asylsøkere på en akseptabel måte kontra å oppfordre til menneskesmugling.
For det er et faktum, man kan like det eller ikke, at ved å gi mindreårige opphold i Norge, så velger vi også vekk muligheten til å bruke pengene som går med, til å hjelpe flere i sitt eget hjemland. Og vi gir folk forhåpninger om at bare de ofrer nok ressurser på å komme seg til Norge, så vil alt ordne seg.
Det er et faktum at å gi en traumatisert asylsøker psykologisk hjelp krever store ressurser. Ressurser vi burde ha brukt på å utdanne personer fra krigsrammede land til krisepsykologer. Slik at vi kunne ha hjulpet flere traumatiserte krigsofre uten å øke ressursbruken.*)
Tilsvarende argumenter kan brukes på omtrent alle mulige lignende tilfeller. Bare prøv! Og om du finner noen unntak, del dem gjerne i kommentarfeltet.
De store helhetlige synspunkter mangler dessverre altfor ofte i flyktningdebatten. Og det er synd, for det går til syvende og sist utover flyktingene som ikke får hjelp. Dersom det hadde vært krig eller nød i Norge. Hva ville du ha valgt: a) De som har ressurser til å reise rundt halve jorda får hjelp til å leve et liv i overflod, eller b) flest mulig hjelpes til verdige levekår.
Selv er jeg ikke i tvil, alternativ b) er i mine øyne det suverent beste.
Men kan vi ikke gjøre begge deler! Både bistand og et omfattende system for mottak av asylsøkere?
Jo det kan vi!
Og det gjør vi idag. Og det hele blir mindre effektivt enn det kunne ha vært.
For vi kan bare bruke de pengene vi setter av til internasjonal solidaritet én gang.
Og ved å bruke en stor del av denne potten på et så lite effektivt tiltak som dagens asylsystem er, så reduserer vi også antall mennesker vi kunne, og burde, ha hjulpet.
Istedenfor å fokusere på alt mulig annet må vi koke det hele ned til det enkle spørsmålet som ble stilt over: Hvordan skal vi hjelpe flest mulig. For det gjør vi ikke med dagens system.
*)(Uten at det vil være noe galt i å øke ressursbruken, det bør vi absolutt vurdere.)
Linker:
http://www.dagbladet.no/2009/08/31/nyheter/valg_2009/valg09/politikk/innenriks/7882704/">Flyktningdebatten
Om medmenneskelighet, kynisme og prioriteringer
Samtlige partier på stortinget er for å bruke noen av Norges ressurser til å hjelpe mennesker som har det vanskelig i andre land. Det er vår moralske plikt. Vil man ha en liten pott kan man stemme FrP. Vil man ha en større pott kan SV være et alternativ. Det finnes i dag ingen partier som vil sette av en stor pott til internasjonal solidaritet og samtidig stramme inn innvandringspolitikken og minimere utgiftene denne fører med seg.
Drift av asylmottak, behandling av asylsøknader, advokathonorarer, språkopplæring - alt dette koster flere milliarder i året. Og hjelper bare noen få. I 2008 kom 14 431 asylsøkere til Norge. 1077 av disse fikk asyl og 1971 personer fikk opphold av andre grunner. Ren drift av asylmottakene pluss dagpenger til asylsøkerne kostet 1.376 mrd. kroner. Det tilsvarer 450 000 kroner per asylsøker som fikk opphold. Eller 1,28 millioner per asylsøker som ble innvilget asyl. Og siden kommer utgifter til bosetting, språkopplæring osv.
Dette er en hån mot de 800 millioner menneskene i verden som er kronisk underernærte. Dette er en hån mot alle mennesker i verden som vi kunne ha gitt et verdig liv for en adskillig billigere penge.
Å bruke penger på å hjelpe folk som har det vanskelig i verden er ikke sløseri. Det er en moralsk plikt.
Å drive denne hjelpen på en lite effektiv måte, derimot, det er sløseri.
Når vi innvilger en asylsøknad velger vi å bruke store ressurser på å hjelpe en person fra et uverdig liv til et liv i et overflodssamfunn. Vi velger samtidig vekk å hjelpe et større antall mennesker fra et uverdig liv til et verdig liv. Dette regnes som medmenneskelig.
Å stramme inn på asylpolitikken regnes av enkelte som kynisk. Dette er feil. Det er dagens asylpraksis som er kynisk. Vi velger vekk å hjelpe mange mennesker fordi vil heller vil hjelpe noen få. Å bruke de tilgjengelige midlene til å hjelpe flest mulig til et verdig liv er medmenneskelig. Det gjør vi ikke i dag.
Men kan vi ikke gjøre begge deler? Vi hjelper jo allerede mange i fattige land gjennom bistand og u-hjelp? Vi hjelper som alle vet allerede i dag mange gjennom bistandsarbeid. Det må vi fortsette med. Men uansett hvor stort bistandsbudsjettet er så er dagens asylpolitikk ineffektiv. Vi vil alltid kunne hjelpe enda flere gjennom en reformering av asylsystemet og overføring av ressursene til bistandsbudsjettet.
Det handler bare om prioriteringer.
Linker: Statistisk sentralbyrås temasider om innvandring: http://www.ssb.no/innvandring/ Tall og fakta fra UDI, 2008: http://www.udi.no/upload/Pub/Aasrapport/2008/UDI_Tall_og_fakta_web_rettet_versjon.pdf UDIs årsrapport 2008: http://www.udi.no/upload/Pub/Aasrapport/2008/UDI_arsrapport_web.pdf
Drift av asylmottak, behandling av asylsøknader, advokathonorarer, språkopplæring - alt dette koster flere milliarder i året. Og hjelper bare noen få. I 2008 kom 14 431 asylsøkere til Norge. 1077 av disse fikk asyl og 1971 personer fikk opphold av andre grunner. Ren drift av asylmottakene pluss dagpenger til asylsøkerne kostet 1.376 mrd. kroner. Det tilsvarer 450 000 kroner per asylsøker som fikk opphold. Eller 1,28 millioner per asylsøker som ble innvilget asyl. Og siden kommer utgifter til bosetting, språkopplæring osv.
Dette er en hån mot de 800 millioner menneskene i verden som er kronisk underernærte. Dette er en hån mot alle mennesker i verden som vi kunne ha gitt et verdig liv for en adskillig billigere penge.
Å bruke penger på å hjelpe folk som har det vanskelig i verden er ikke sløseri. Det er en moralsk plikt.
Å drive denne hjelpen på en lite effektiv måte, derimot, det er sløseri.
Når vi innvilger en asylsøknad velger vi å bruke store ressurser på å hjelpe en person fra et uverdig liv til et liv i et overflodssamfunn. Vi velger samtidig vekk å hjelpe et større antall mennesker fra et uverdig liv til et verdig liv. Dette regnes som medmenneskelig.
Å stramme inn på asylpolitikken regnes av enkelte som kynisk. Dette er feil. Det er dagens asylpraksis som er kynisk. Vi velger vekk å hjelpe mange mennesker fordi vil heller vil hjelpe noen få. Å bruke de tilgjengelige midlene til å hjelpe flest mulig til et verdig liv er medmenneskelig. Det gjør vi ikke i dag.
Men kan vi ikke gjøre begge deler? Vi hjelper jo allerede mange i fattige land gjennom bistand og u-hjelp? Vi hjelper som alle vet allerede i dag mange gjennom bistandsarbeid. Det må vi fortsette med. Men uansett hvor stort bistandsbudsjettet er så er dagens asylpolitikk ineffektiv. Vi vil alltid kunne hjelpe enda flere gjennom en reformering av asylsystemet og overføring av ressursene til bistandsbudsjettet.
Det handler bare om prioriteringer.
Linker: Statistisk sentralbyrås temasider om innvandring: http://www.ssb.no/innvandring/ Tall og fakta fra UDI, 2008: http://www.udi.no/upload/Pub/Aasrapport/2008/UDI_Tall_og_fakta_web_rettet_versjon.pdf UDIs årsrapport 2008: http://www.udi.no/upload/Pub/Aasrapport/2008/UDI_arsrapport_web.pdf
søndag 30. august 2009
Hvorfor trenger vi dette?
Steinar Lem, grunnleggeren av "Fremtiden i våre hender", skrev våren 2009, ikke lenge før han døde av kreft, en glimrende kronikk som setter ord på noe mange nordmenn tenker, men har hatt vanskelig for å utrykke. Dagens innvandrings og asylpolitikk er ineffektiv og vil i tillegg føre til store utfordringer for det norske samfunnet. Human Rights Services publiserte litt senere en utdypning av Lems tanker.
"De enorme utgiftene som går med til mottak av asylsøkere til Norge, som for eksempel juridisk hjelp til å kaste inn stadig nye momenter til å trenere sakene, og lokalaksjoner for at bestemte asylsøkere ikke må tilbake – appellerer selvsagt til hjertet. De fattigste er usynlige. Ingen aksjoner for dem. Det som trengs er å se de usynlige.", skriver han der.
Og spikeren treffes på hodet. Dagens asylpolitikk har utspilt sin rolle og må reformeres. Vårt moralske ansvar er å hjelpe så mange vi kan fra uverdig til et verdig liv. Livskvalitet er ikke proporsjonalt med materiell velstand. Vi maksimerer ikke mengden livskvalitet i verden ved å hjelpe noen få fra uverdige liv til et liv i overflod. Vi må tenke helt nytt, vi må fokusere på de svakeste. De svakeste dukker ikke opp på Gardermoen for å levere en asylsøknad.
Av stortingspartiene er det i dag bare FrP som ønsker en kraftig innstramming i asylpolitikken. Mange er imidlertid veldig uenige i resten av FrPs politikk. Vi trenger derfor et parti som vil støtte en rødgrønn regjering i de aller fleste sakene, men som vil kjempe for en kraftig innstramming i asylpolitikken. Ressursene som spares på innstramming skal gå til å hjelpe de svakeste i verden. Vi skal slutte å hjelpe de få, og begynne å hjelpe de mange.
Lenker:
Kronikken: http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article3014756.ece
Utdypingen: http://www.rights.no/publisher/publisher.asp?id=34&tekstid=2483
Steinar Lem: http://no.wikipedia.org/wiki/Steinar_Lem
"De enorme utgiftene som går med til mottak av asylsøkere til Norge, som for eksempel juridisk hjelp til å kaste inn stadig nye momenter til å trenere sakene, og lokalaksjoner for at bestemte asylsøkere ikke må tilbake – appellerer selvsagt til hjertet. De fattigste er usynlige. Ingen aksjoner for dem. Det som trengs er å se de usynlige.", skriver han der.
Og spikeren treffes på hodet. Dagens asylpolitikk har utspilt sin rolle og må reformeres. Vårt moralske ansvar er å hjelpe så mange vi kan fra uverdig til et verdig liv. Livskvalitet er ikke proporsjonalt med materiell velstand. Vi maksimerer ikke mengden livskvalitet i verden ved å hjelpe noen få fra uverdige liv til et liv i overflod. Vi må tenke helt nytt, vi må fokusere på de svakeste. De svakeste dukker ikke opp på Gardermoen for å levere en asylsøknad.
Av stortingspartiene er det i dag bare FrP som ønsker en kraftig innstramming i asylpolitikken. Mange er imidlertid veldig uenige i resten av FrPs politikk. Vi trenger derfor et parti som vil støtte en rødgrønn regjering i de aller fleste sakene, men som vil kjempe for en kraftig innstramming i asylpolitikken. Ressursene som spares på innstramming skal gå til å hjelpe de svakeste i verden. Vi skal slutte å hjelpe de få, og begynne å hjelpe de mange.
Lenker:
Kronikken: http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article3014756.ece
Utdypingen: http://www.rights.no/publisher/publisher.asp?id=34&tekstid=2483
Steinar Lem: http://no.wikipedia.org/wiki/Steinar_Lem
Abonner på:
Innlegg (Atom)