Steinar Lem, grunnleggeren av "Fremtiden i våre hender", skrev våren 2009, ikke lenge før han døde av kreft, en glimrende kronikk som setter ord på noe mange nordmenn tenker, men har hatt vanskelig for å utrykke. Dagens innvandrings og asylpolitikk er ineffektiv og vil i tillegg føre til store utfordringer for det norske samfunnet. Human Rights Services publiserte litt senere en utdypning av Lems tanker.
"De enorme utgiftene som går med til mottak av asylsøkere til Norge, som for eksempel juridisk hjelp til å kaste inn stadig nye momenter til å trenere sakene, og lokalaksjoner for at bestemte asylsøkere ikke må tilbake – appellerer selvsagt til hjertet. De fattigste er usynlige. Ingen aksjoner for dem. Det som trengs er å se de usynlige.", skriver han der.
Og spikeren treffes på hodet. Dagens asylpolitikk har utspilt sin rolle og må reformeres. Vårt moralske ansvar er å hjelpe så mange vi kan fra uverdig til et verdig liv. Livskvalitet er ikke proporsjonalt med materiell velstand. Vi maksimerer ikke mengden livskvalitet i verden ved å hjelpe noen få fra uverdige liv til et liv i overflod. Vi må tenke helt nytt, vi må fokusere på de svakeste. De svakeste dukker ikke opp på Gardermoen for å levere en asylsøknad.
Av stortingspartiene er det i dag bare FrP som ønsker en kraftig innstramming i asylpolitikken. Mange er imidlertid veldig uenige i resten av FrPs politikk. Vi trenger derfor et parti som vil støtte en rødgrønn regjering i de aller fleste sakene, men som vil kjempe for en kraftig innstramming i asylpolitikken. Ressursene som spares på innstramming skal gå til å hjelpe de svakeste i verden. Vi skal slutte å hjelpe de få, og begynne å hjelpe de mange.
Lenker:
Kronikken: http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article3014756.ece
Utdypingen: http://www.rights.no/publisher/publisher.asp?id=34&tekstid=2483
Steinar Lem: http://no.wikipedia.org/wiki/Steinar_Lem
søndag 30. august 2009
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
"Stramme inn på mulighetene for integreringshemmende former for familieinnvandring."
SvarSlettVil ikke henteekteskap for innvandrere være ganske så integreringshemmede? Burde ikke noen som ønsker å bo i Norge kunne gifte seg med en nordmann... ikke en tilfeldig person i landet de kommer fra?
Og hvorfor skal "identitetsløse asylsøkere" automatisk hjemsendes? Hvorfor fortjener de mindre hjelp enn andre?
apples> Jo helt enig, derfor må mulighetene til henteekteskap begrenses.
SvarSlettDerfor foreslår jeg i rubrikken til høyre en kvote for den totale fremmedkulturelle innvandringen per år. Ved å fylle opp kvoten med familieinnvandringer og rangere disse etter tilknytning til Norge vil de mest integreringshemmende familieinnvandringene bli luket ut.
Å innføre et tilknytningskrav som sier at parets (ved henteekteskap) samlede tilknytning til et annet land ikke kan være større enn den samlede tilknytningen til Norge er et annet interessant alternativ. Det er synd det bare er FrP som har dette i partiprogrammet sitt.
Punktene ute på høyreflanken er under kontinuerlig revisjon. Forslag til forbedringer mottas med takk:).
Akkurat dette med tilknytning til et land er interessant, men for mange vil det uheldigvis medføre store ulemper. For å ta et eksempel;
SvarSlettJeg studerte i Uganda i fjor. Hadde jeg møtt en ugander og reist tilbake et år så flyttet hjem igjen til familien i påvente av at han skulle få visum og komme på besøk.. vi hadde så valgt å gifte oss så ville vi fått avslag og beskjed om at vår samlede tilknytning til Uganda er større.
Ugandere flest (for å fortsette med dette eksepelet) ser ut til å være svært glad i landet sitt, det er ikke det. Men jeg er da også glad i landet mitt.
Med dette forslaget, ville det vært slik at de som studerer en periode i et annet land (det blir jo flere og flere som reiser på utveksling i alt fra noen måneder til flere år) automatisk vil "høre mer til" det andre landet sammen med sin partner derfra, og derfor kan de ikke sammen flytte til Norge? Eller blir det å gå for dypt og detaljert inn i "loven"? :)
Ja, dette blir kanskje noe detaljert. Akkurat hvordan prinsippet skal implementeres er ikke så opplagt, og du peker på et fint eksempel hvor det kanskje ikke burde være noe i veien for at paret skulle kunne flytte til Norge.
SvarSlettMen ville det egentlig være så fælt å etablere seg i Uganda?
Nå blir det helt annerledes hvis en innvandrer bor i Norge en stund, blir norsk statsborger og siden treffer sin nye kone i sitt hjemland. Da bør de etablere familie i opprinnelseslandet.
Også kan man sikkert finne mange eksempler som er vanskelige, så nøyaktig hvor grensen bør gå er ikke opplagt.
Å etablere seg i Uganda ville ikke vært fælt nei, det ville jo vært mye verre å flytte fra familie, venner og slikt.
SvarSlettMen å ikke få velge å bo i det landet en er født og oppvokst i bare fordi man forelsker seg i "feil" person det synes jeg blir litt, vel, feil.
Som du sier er det selvsagt noe annet dersom en bor i Norge en stund og reiser "hjem" for å finne seg en ektefelle. Men det er jo vanskelig å vite slikt også... Jeg har en kamerat i Canada hvis foreldre er fra Serbia. Han var der for et par år siden for å besøke slektninger og se landet, forelsket seg og giftet seg nå i sommer. Kona er nå på vei til Canada der de skal bo sammen.
Ikke for å fylle opp med personlige eksempler her, men de viser jo hvor komplisert slikt er, og hvor dumt det egentlig er å lage slike regler som skal gjelde for alle, alltid, uansett situasjon - og som man aldri ser konsekvensen av før det er for sent.
Jeg syns fortsatt ikke tilknytningskrav høres så forferdelig ut:)
SvarSlettParet hadde garantert fått et lykkelig og godt liv i Serbia. Jenta hadde sluppet å reise fra venner og familie i hjemlandet og mannen kunne flytte tilbake til landet hvor størstedelen av familien hans trolig fortsatt bor.
Hadde innvandringen til Norge vært liten hadde det vært OK med liberale regler som gav folk valgfrihet. Dessverre har innvandringen blitt så stor at jeg og mange mener det må strammes inn.
43000 nettoinnvandringer per år som i 2008 gir tross alt en befolkningsvekst på over to millioner på bare 50 år. (Og mer hvis innvandrerne får barn og barnebarn og unngår å dø selv i løpet av disse 50 årene. Den norsk-pakistanske befolkningen er f.eks. halvannen gang så stor som den akkumulerte nettoinnvandringen fra Pakistan.)
Dette er en dramatisk befolkningsvekst som jeg ikke er sikker på er til det beste for Norge og vi som allerede bor her, innvandrere som innfødte.